THE PISSED OFF PENGUIN

Me and my tweeps

2010-11-27T15:02:00.004+01:00

'Hvorfor følger dere meg egentlig?' var det en som spurte på twitter i dag.
Godt spørsmål. Hvorfor følger man egentlig de man følger? Svaret på det er sannsynligvis like mangfoldig som twitter selv - det er mange grunner til at jeg følger de jeg følger, men grunnen til at jeg begynte å følge nettopp deg er nok ganske tilfeldig. Som regel plukker jeg opp folk via andre retweets, så da kommer det an på hvem du følger, og fremhever. I begynnelsen dumpa jeg folk når de tvitra for mye om nonsens, dvs. drop var like tilfeldig som følget. Senere har jeg endret adferd her, mest fordi man ettersom man følger flere og flere lærer seg å ignorere det man ikke er interessert i uten å droppe dem.

Følger du bare folk du liker? Det gjør ikke jeg. Synes innhold fra mennesker med motsatt livssyn/politisk syn kan være vel så interessant som mitt eget (hva nå det måtte være). Etterhvert som jeg har kommet inn i tvitringa har jeg blitt (litt) mer bevisst på hvordan jeg fremstår selv, men ikke mye. Hadde aldri noe mål med å være på twitter egentlig, grunnen til at jeg regget meg der i januar 2009 var at jeg etterforsket en sak som moderator på et forum, og et av sporene ledet inn på twitter. Det var ikke en veldig viktig sak heller, men en sak som forumadmins (mistenker jeg) brukte for å teste nye modder, sette dem litt under press. Ganske seriøst forum dette. Men nok om det, dette skulle handle om twitter & tweeps.

I våres kom jeg inn i en stim med veldig hyggelige folk, mange av dem hadde ME, var bipolare eller på annen måte sleit med hverdagen. Det passet veldig bra for meg, som sliter med firestjerners PTSD etter åtte pluss år som politisk aktivist på nett.
@normog ble litt for seriøs, eller jeg visste ikke helt hva han skulle stå for, om det skulle være en jobb-twitter eller hva. Engelsk? Norsk? Dette er jo et vanlig twitterproblem for folk. Egentlig liker jeg å prate drit, dvs. tulle uhemmet uten å ha noen hemninger, men da gjerne på et forum eller annet sted der man er anonym.
Jeg så med gru for meg fremtidige oppdragsgivere scanne @normog'ens konto for kontroverser og halvfestlige vitser som kanskje ikke traff _helt_.

Enter Biff Medløkken og gressplenen.
@normog ble fulgt av mange seriøse folk og så for meg twittern deres bli fylt opp av mine tirader av tull&tøys. Stakkars. Sånn tenkte jeg da, nå er det litt annerledes, for twitter har også utviklet seg mange mil i løpet av det siste året. Dessuten følger @gressplener mange av de samme menneskene som @normog fulgte, så det har blitt det samme uansett.
Biff var en fleip i en @normog-tweet som ble egen twitterplen, jeg har brukt plen-allegorien for meg selv under Interesser-taggen på forum siden 2001. Interesse: Gressplener. Ja? Hva med det? Det er passe surrealistisk å liste gressplener som interesse i et felt der man skal oppsummere seg selv i løpet av fem tagger.
Egentlig er gressplener symbolsk for hva jeg mener internett skal være, eller sosiale medier da. Ligge med beina i været på en plen, løse verdensproblemer, drikke pils og småprate. Det er jo ganske kos, hva? Alle har et forhold til gressplener, uansett hvor de bor eller hva de driver med. Det er et kjent konsept ;)
Biff Medløkken er selvfølgelig et pun på Biff med løk, men for dem som kjenner til litt om politiske smørejobber så har det også en dypere mening som Biff med løken. Uten at jeg skal utdype dette nærmere.

OK, så det er Biff i et nøtteskall. Han er en 'type', ikke direkte mitt alter ego. Biff kan si det han vil ettersom typer, karakterer er beskyttet av sin egenart og ikke trenger være etterrettelige. Biff forsøker, dog.
Biff er en partner til @normog, som han mobber uhemmet. Biff synes @normog er en selvhøytidelig treiging, og det var en periode jeg lurte på å spille disse ut mot hverandre i et forsøk på å 'gjøre noe annerledes' på twitter. Det ble ikke noe av, Biff har overtatt og @normog synker sakte ned i glemselen.

Okei. Så langt Biff, eller meg da, for det er jo mye av meg i Biffen, det må sies.
Så litt om internett Norge, mediet vi opptrer i. Jeg har vært superaktiv på nett siden 2000, mange mange tusen innlegg på forum, blogger etc. Det skal ikke stikkes under en stol at nettet i Norge er farget av mennesker med svært sterke meninger, og siden 2003 har det vært nesten umulig å finne tak i miljøer som rett og slett tillater debatt, tull, småprat og lek uten at det dreier seg om innvandring, og forvandles til en rettssal. Vi snakker gravalvor av tredje grad, og det er jo ikke så rart når debatten ofte er preget av svovelpastorer og ekstremister uten impulskontroll overhodet.
Dette endret seg da facebook kom, for når man ikke er anonym vil man begrense seg i større grad, tenke seg om før man poster noe. Det kommer naturlig. Facebook ble fort et vannhull, en lufteventil for en befolkning som var holdt i sjakk av anonymitetstyranniet i norske medier, og jeg mener dette er en av grunnene til mediets raske vekst i Norge. Jeg regget meg der etter tips fra min niese i 2006, da var face ennå nytt og hipt, og mye brukt av norske utenlandsstudenter for å holde kontakt med hverandre. Tonen var distinkt annerledes enn på heimefrontens fora/artikkelkommentarer og jeg synes det var besnærende at man faktisk kunne være seg selv på nett etter så mange år som anonym/semi-anonym.

Så kom twitter, og jeg lo jo av dette da jeg leste om det for første gang sommeren 2006(?). 140 tegn, yeah right. Jeg så aldri dette som noe annet enn en skikkelig tullete tjeneste, for fjasete og dessuten med lengdebegrensning. SMS har aldri vært min sterke side, og dette sendte typiske SMS-vibber til en fyr som var vant til å skrive mye og langt.
Men akk. Etter å ha slengt rundt på twitter mest i all ensomhet begynte jeg å følge et par stykker, sjekket mediet ut og var solgt.

Så hva er det som gjør at jeg følger folk? Hva er det jeg vil se i twittern min?
Jeg mener det er viktig å ha en bra spredning, men liker jo best liberale mennesker som ikke tar anstøt av det jeg skriver. Aldersspredning er viktig, at jeg kan kommunisere over aldersbarrierene. Internett i Norge har siden 2002 vært preget av unge mennesker, så jeg har dette i blodet. Kjønnsspredning er også viktig, selv om jeg har en tendens til å følge kvinner, og kommentere kvinners tvitring.
Politisk spredning er viktig men ikke så viktig som jeg trodde da jeg begynte å tvitre for alvor. Jeg har debattert politikk intensivt siden 2002 og er, for å si det mildt, drit lei. Twitter handler for meg mest om kultur, mennesker.

Twitter er et glimrende medium for akkurat dette, menneskelig sameksistens basert på kultur. Det er det eneste mediet der jeg greier å forholde meg til grupper av mennesker, huske de enkelte ting i deres liv. Få et forhold til dem, om du skjønner hva jeg mener? Som deltager på anonet, Nettby, Blink eller andre fora har dette vært vanskelig, selv om jeg jo kjenner igjen folk på twitter i dag, som f.eks. hang på Blink ca. 2005. Det er morsomt, men man har ikke hatt det forholdet til deres hverdag den gang som twitter tilbyr nå.

Twitter har en typisk lav profilering av deg selv: navn, bilde, kort bio, link til blogg. Dette har tjenesten arvet fra anonett, der er det også lav fokus på profilering av selvet og høy fokus på innholdet, altså det du poster.
I motsetning til facebook, som aktivt forsøker å fjerne anonyme profiler har twitter hatt en mix av anonyme og navngitte personer, noe jeg synes er veldig behagelig. Det produserer 'debatt' av høy kvalitet, og begge grupper trengs. En helt anonym twitter ville vært annerledes enn den som er der i dag hva angår takt og tone, og ville kanskje blitt ødelagt av politiske kampanjer, religiøse spirrevipper og fullstendig sexgærne folk.

Slik det er i dag duver mediet avgårde, du kan orientere deg mot det stoffet du vil, de menneskene du liker. Det er lite stress, du kan stort sett si hva du vil. Facebook har tatt av i motsatt retning - der kan det du sier bli brukt mot deg, når som helst. Tvert i mot hva folk føler når de poster der. Ikke tvil om at det pågår organisert informasjonsinnsamling fra grupperinger, bedrifter og enkeltpersoner med formål som går i mot hva den enkelte har tenkt seg når h*n poster. Dette i tillegg til facebooks egen overvåkning og salg av deg til samme. Vi får se hvordan det ender, jeg er skeptisk til det mediet.

Man ser litt av det samme på twitter, først og fremst meningspåvirkning/coaching, men foreløpig har det vært smått med direkte inngripen i den enkelte tvitrers 'anslag' i mediet fra folk som ikke er hva de utgir seg for å være, i alle fall i min twitter. Og det er bra. Twitter er uten moderasjon og det funker.
Blokkering/avfølging av personer du ikke orker er et bra middel for regulering, det som kanskje kunne vært ok tillegg var et stadium mellom låst og åpen profil som stengte for kun roboters indeksering av din feed.

For meg er twitter først og fremst menneskene bak de enkelte nick, selv om det krever sin mann å faktisk følge med på flere personers liv og levnet. Du er hva du tvitrer, det er ok, men jeg forsøker da å sette tagg på den enkelte ved å bevisst forsøke å huske hva som skjedde i ditt liv for - tja, en uke siden? For en med teflonhjerne er det ganske besnærende å oppdage at jeg faktisk greier dette. Ikke med alle, riktignok. Følger over tusen så det ville i tilfelle kvalifisert til et eller annet innen big forehead-sjangeren.
Men altså - dette er nytt, å kunne følge noens liv (uten å direkte drive med overvåkning) og være i stand til å kommunisere omtrent som i RL.
Som venner, men ikke helt. Twitter er distikt forskjellig fra facebook i så måte, der har det vært tradisjon for å samle de du kjenner fra før, det ligger i formatet.

Det å se menneskene bak nickene, og sette pris på de tanker og meninger de ytrer, er ikke typisk for nett. Spesielt ikke anonett. Tradisjonelt har det vært tvert om - nett er ikke mennesker, men nick. Anonyme entiteter. På engelsk kommer dette til uttrykk ved bruken av 'they' og 'their'. '(Name) has not updated their account for a while.' Selv om den enkelte konto er personrettet og altså er ment å skulle være _deg_, så er språkbruken rettet mot å skulle forklare den enkelte tilskuer at dette er 'dem', altså en gruppe mennesker som er anonyme, ikke en person (som er verifisert). I debatten på moderatorforum i USA brukes dette hyppig, å henvise til en brukerkonto som 'them' er helt vanlig. Og dette er jo riktig, jeg mener - mange innlegg er ikke postet som genuin forfattet tekst av person x, men en del av kampanjer, kommersiell virksomhet etc. Dette er nokså sunt, men formen degraderer verdien på den teksten man leser, den er ikke verdt mye og om forumet er moderert kan den også slettes uten nåde.
Kort kan man si at verdien av deg selv på nett, og verdien av det du produserer vil tilsvare den relasjonen den har til ditt egentlige jeg. Er du anonym må du til en viss grad finne deg i å være 'them' og din tekst bli betraktet som ikke like viktig som en tekst som har en verifisert forfatter. Men dette kommer også an på omgivelsene. Om du debatterer på et forum der alle er anonyme vil det oppstå egne hierarkier basert på ansennitet og tilkjennegivning av personlig informasjon, altså hvor lenge du har hengt der og hvor mye RL-info om deg selv du har lagt inn under ditt nick.
På twitter er det en egen skala, veldig få ligger steinhardt på anonymiteten sin og de fleste deltar under fullt navn. Dette gjør at man som anonym blir en del av en sirkel av verifiserte mennesker og disse verifiserer igjen den anonyme, som de kanskje har møtt eller i alle fall kjenner identiteten til. Samtidig blir man over tid så godt kjent med den enkeltes type tvitring at man får et personlig forhold til den anonyme tvitrer. Så twitter åpner for semi-anonymitet som jeg mener er veldig OK, og der ønsket om å være anonym ofte kun er en videreføring av en låst profil - altså anonym for den store hopen men ikke så anonym på nært hold/når man blir kjent.
Dette tilsvarer i stor grad hvordan relasjoner er i RL, der man heller ikke kjenner alle og enhver, men har mulighet til det om man tilnærmer seg på riktig måte.

Etterhvert som man blir kjent med 'folk' dukker deres personlighet frem på de 140 tegn man har til rådighet. Denne forenklingen av formatet bringer frem essensen av den situasjon den enkelte opplever der og da, gjerne humoristisk eller underfundig formulert. Jeg humrer ofte godt av disse situasjonsbetingede morsomhetene og kjenner meg igjen.
Situasjonene underbygges av og til av bilder, og disse to typer tweets er det jeg gjerne retweeter da jeg synes det bygger opp under hva jeg mener twitter er: Det store torget med mange boder, der man kan gå og kikke, snakke med folk og få det til å summe av aktivitet.

Man kan også bry seg, og det er ikke alle tweets som er morsomme. Folk sliter med seg selv og andre, og det kommer ofte til uttrykk sent på kvelden/natta, når man sitter med sine tanker. Det kan være seriøse greier eller at man bare føler seg litt syk og synes synd på seg selv - det er uansett mulig å nå frem med litt omtanke, uten at det skal være så fordømt offisielt, liksom. Bare det å bli sett kan være nok til at humøret stiger og kvelden/natta blir litt bedre. For unge mennesker er dette spesielt viktig, det å bli sett. Vi har alle vært der og skjønner dette, om man husker sin egen ungdomstid. Jeg har drevet med dette på anonet i lang tid, uten å egentlig ha noen plan med det. 'Gå og lag deg en kopp te, sett på noe bra musikk og kos deg litt', når individet i andre enden av nettet sitter med tunge tanker kan noen som bryr seg være SÅ bra.
Og det trenger ikke være mer enn at du setter dem på tankene om å ha det bra, skjemme seg selv bort litt i stedet for å grave seg ned i melankolien. Med en kopp varm te og bra musikk blir melankolien koseligere å grave seg ned i, selv om du fortsetter den samme tankerekka? Det er ikke så mye som skal til, og det er også en del av grunnen til at det funker: Dette er ikke starten på et langt forhold til personen, det er ikke psykoanalyse som skal utføres men kun et lite vennlig spark bak. Der og da. Sannsynligheten for at dere snakker sammen igjen (i alle fall på anonet, der de fleste er Gjest) er liten, men for den enkelte er det et tegn på at noen der ute bryr seg. Internett er kaos, som samfunnet forøvrig, og kan virke nokså kaldt og egofokusert, spesielt på en person som allerede er nede.

Jeg mener at man kan gjøre slike ting uten å lage noen straight edge-bevegelse av det, jeg er ikke så glad i den formelle moderator-/fadderrollen, det er ikke derfor jeg er på nett. Noen ganger gidder jeg ikke, sant? Det er et overskuddsprosjekt, og i noen grad avhengig av krisa i andre enden. Jeg har aldri fiksa at folk hinter om selvmord, det er et eksempel. Da tilter jeg, og jeg henger meg sannsynligvis på for å få vite mer. Over 600 mennesker tar livet sitt hvert år, og nett er nettopp en arena der man _kanskje_ kan forhindre at dette skjer. Mange poserer med dette, jeg vet. Det er en del av greia, men man kan fremdeles ta en ekstra kikk på den det dreier seg om, og pense tankene inn på annet spor. Det å finne noen som bryr seg der ute og lytter er nokså grensesprengende om man ser samfunnet under ett - det er stort sett profesjonelle instanser som tar seg av det. Og selvfølgelig er dette de beste til å ta seg av folk i virkelig krise, en nettperson har bare begrenset påvirkning uansett. Men det er ingen motsetninger mellom de to heller. Noe du skriver kan påvirke andre til å se ting annerledes, kanskje søke hjelp eller snakke med noen som KAN dette ;) Jeg mener uansett at det er litt av limet i samfunnet, det å bry seg litt, eller akkurat nok.

Dette ble en hel bok. Jeg slutter plutselig.

Åttitallsparty

2010-11-23T13:16:00.004+01:00

OK, denne bloggposten skal handle om åttitallsparty for kids, dvs. de som er i oppkjøring til tjueårskrisa og henger på mobilnettet 24/7. Om du er i målgruppa: Test å ha et slikt party, da tester du deg selv og kan virkelig oppleve hvordan det var.

For en nettvandrer er det å møte seg sjøl i døra å se dem kle seg ut i hva de trodde åttitallet var, for jeg har et helt annet forhold til tiåret som ingen vil vedkjenne seg, bekledningsmessig. Mulig det kommer tilbake, vi har 70'erne om igjen for tiden.
Men: Det var altså ikke så outrert som dagens ville ungdom skal ha det til, altså. Det skal altså være sagt. Det er ikke bare å finne det mest smakløse i mammas klesskap og ta det forsiktig på bak frem for ikke å ødelegge den tuperte hårsveisen.
80-tallet var først og fremst (for meg) litt bredskuldrede blondiner med hakkespettsveis, som gikk i drakt. Drakt er, for den som ikke har fått det med seg, det kvinnelige motstykket til dress, altså næringslivets uniform. Åttitallskvinner som ville noe sted brukte drakt. Ustanselig. De som ikke var gamle nok til å ville noe sted ennå (hint-hint) brukte dressjakke i kombinasjon med dongeri, da hvite tennissokker ikke gjør seg sammen med knelangt skjørt og pumps (selv om det eksisterte kjente tilfeller av kombinasjonen).
Kvinner som virkelig ville nå langt var lette å spotte - jo større skulderputer, jo større var ambisjonene. Det var en slags klitorisforlenger inspirert av Gro Harlem Brundtland og Maggie Thatcher, begge bryske damer du ikke la deg ut med i tide og utide.
Samtidig fikk menn en plutselig trang til å sminke seg. Etter det korte blaffet som punken må sies å ha vært som bred kulturell påvirker, fra '77 til '81, tok synthfanfarene over og fusjonerte discobølgens hårlakkfrisyrer med punkens noe uregjerlige påfunn innen sveis. Resultatet var ofte så der, men innsatsviljen var hederlig og ekte.
Men, jentys and guttymen, og dette er poenget: Ofte foregikk dette uten at vi var linket til hverandre hele døgnet og proppet hverandre opp med kommentarer ala 'Sweeeeeet', 'Najs', 'PORN! :-o' eller 'Du kan ikke ha grønn kajal med rosa, tupert hår når leggvarmerne dine er lilla og jakka er gul, doh!'. Faktisk nesten aldri.

OK, så du aner hvor dette bærer nå. Man skal mase om nettbruken din igjen og det skal man ikke ha noe av, for man forstår uansett ingenting av det som skjer om man er over førti, gjør man vel? OK. Man mener det er mulig det er slik og man gir egentlig sin tilslutning. But bear with me for a second, for dette er overvintret informasjon om hvordan du kan oppleve et ekte åttitallsparty, uforfalsket fra den gang.

Greia er, skjønner'i, at vi ikke var på nett. Om man skulle ha sjans til å bli svindlet, hengt ut eller misbrukt av eldre menn den gang hadde man en sølle, hårfin mulighet på Kontakttelefonen, men den var slim ass. For hvem visste vel om Kontakttelefonen når vi ikke hadde face til å spre ryktet om at det fantes, på? (Dårlig norsk, jeg vet. Må av og til demonstrere at det ikke bare er Microsoftskadde nittitallskids som kan framsnakke eller feil komma separere.) Men bruk av Kontakttelefonen, eller for den saks skyld bare en tre-timers samtale om Hva Som Skjer, fordret tilgang til det brune apparatet med trykknapper og et rør man snakket i, med begrenset kabellengde og ofte plassert i ubehagelig nærhet av folka dine, som la seg opp i hva man snakket om, ustanselig. Legg mobilen din i lomma til mamma og snakk med kjæresten der, så skjønner du hva jeg mener.

Vi hang liksom ikke sammen vi, slik dere gjør i dag. På den annen side hang vi mye sammen, for man hadde liksom ikke noe valg om man skulle komme unna den konstante tilstedeværelse av foreldrepersonell, som dessuten alltid hadde oppvask de ville bli kvitt. Eller ikke kvitt da, men renset. You know. I dag har man oppvaskmaskin, noe som sparer både glass og mennesker for mye mas og knas.
Så for å bli networked måtte man, kortest tid etter middag, plystre uskyldig mens man planla åssen man skulle slippe unna foreldrepersonellet og komme seg ut døra og dit ting skjer, helst etter å ha lettet personellet for en femtilapp eller to (Vi hadde jo heller ikke bankkort på den tiden). Dette måtte vi gjøre hver dag ass!
Sammenlign med å gå bort til PCn eller sende en melding på mob for å høre hva som rører seg på morofronten. Evt. konspirere i fred og ro om 'å lese lekser sammen' via et par korte meldinger, og slik minst doble sjansene for å komme unna.

Vi var isolert frem til vi kom sammen, og da snakket vi desto mer, for det er jo så mye som skal sies og begrenset tid å si det på? Etter en tid måtte man Hjem. Det var uavvendelig, selv om det virket både teit og unødvendig. Da som nå.
Dessuten hadde vi ikke mobil tilgjengelig og måtte fokusere på de som var tilstede. I RL. Ingen meldinger som kom inn, intet internett som skulle leses, oppdateres eller kommenteres. Det var heller ingen som tok bilder og lastet dem opp til nett, slik at andre kunne delta i vårt lille nettverk, der og da. Om det var fem venner som kom sammen, var vi fem som holdt sammen den kvelden, med mindre noen andre fant det for godt å stikke innom. Men hvorfor skulle de stikke innom, når de ikke visste hvor vi var? Det sto jo ikke nedskrevet noe sted, ei kunne vi fortelle om det når vi først hadde kommet sammen. Dette må virke awfully stuck på dagens ungdom, men det var jo ikke slik. Vi var ungdom i drift, et velkjent begrep på den tiden. Vi drev fra sted til sted på jakt etter de andre, de som ikke var en del av de fem. Hvor er Folk hen i kveld?
Noen ganger brukte vi telefonapparatet i det enkelte målområde (hjemme hos Gunnar, Eva eller Asgeir) til å søke oss frem til interessante mennesker, men hey - let's face it: Søkezkillsa var ikke så godt utviklet som i dag, uansett hva man søkte etter. Dessuten var vi ofte ute, for den gang røyka jo de fleste og alle vet hva foreldrepersonell mener om det. Så vi drev rundt, uten musikk og fasiliteter, og hang gjerne et eller annet sted. Det var som en facebook-gruppe som vasa rundt, noen ganger traff den andre facebook-grupper og joina, de folka var kule. Noen ganger var de teite og da joina vi ikke. Det var ingen som kunne skrive stygge meldiger på wallen vår, for vi bare lukket øra og stakk. Eller sprang, om de var mange og slemme.
Det ligger betraktelig grunntrening i å stikke av fra folk du ikke liker, og spesielt de som ikke liker deg, det fikk vi mye av.

Hva vi drev med? Næh, aner ikke, men det ble mye klining. Spontanmorsomheter. Dølle stunts. Grunnen til at jeg ikke husker det så nøye er at det ikke ble dokumentert slik som i dag. Ingenting av det vi sa og gjorde ble stående for ettertiden, vi kunne si hva vi ville, gjøre hva vi ville, uten tanke på fremtidige arbeidsgiveres trang til å legge nesa i vår gjøren og laden. De eneste bildene som finnes fra denne tiden finnes inni hodet mitt. Og i de andres hoder. Og kanskje hos en og annen som skrev dagbok. Det kan gjenfortelles seff, men du ser jo hvor mye som sitter? Vi kledde også av oss, men tok aldri bilder av det. Ekshibisjonismen var som søkezkillsa - underutviklet i forhold til i dag. Vi visste ikke bedre, det falt oss f.eks. aldri inn å henge opp bilder av oss selv (eller andre) på oppslagstavla på samvirkelaget i påvente av kommentarer, noe som ville vært en tidlig facebookifisering. Det er bare å ta inn over seg at så avantgarde var vi ikke.
Vi delte ikke ting slik det gjøres i dag. Deling av innhold den gang besto i å la andre få en slurk av colaen din, for så å skure flasketuten grundig med ermet etterpå. Om noen la igjen ubåter var personen utestengt fra det delingsnettverket prompte.
Så, uoppdaget vandret vi gatelangs, satt på gjerder, lå på plener, hang i portrom, klatra i trær og slang på brygga. Enkelte bilder finnes, jeg mener - kameraet VAR oppfunnet. Men vi hadde ikke behov for å dokumentere det, fortelle andre om vårt hemmelige liv. Vi ville ikke overvåkes, faktisk så gikk mye av våre liv med til å slippe unna folk som ville kontrollere oss, spesielt eldre mennesker (over førti) som var like fjerne fra oss som om de skulle levd på en annen planet. De slapp kun inn gjennom musikk, litteratur, kunst, da var de kule. De kunne utholdes som foreldre, lærere, men aldri bli en del av vår virkelighet der og da.

Nå liker jeg utviklingen generelt, så skal ikke klage på nettbruken deres mer. Men jeg unner dere å oppleve den verdenen som er udokumentert, der du kan si og gjøre hva du vil, det blir ikke rapportert av de andre som er tilstede (annet enn ved 'hun sa at', 'han gjorde'), altså via tredjeperson. Men ingen dokumentasjon i form av bilder og henvisninger på nett.

Så, til oppgaven. For den måtte jo komme. Neida. Joda.
Men prøv dette, det kan alltids blogges om etterpå som et eksperiment:
Ta med deg noen venner og lag åttitallsparty. Dra på ei hytte eller et sted der det ikke finnes data, gjerne heller ikke urbanitet. Legg igjen mobil hjemme. Legg igjen kamera hjemme. Dere må ikke nødvendigvis kle dere ut som freaks eller drikke lunken appelsinjuice med hjemmebrent, men dere MÅ gjennomføre uten data/nett i x dager.
Om én sniker med mobilen eller PC er alt ødelagt. Jeg ser moroa i det å snike med mob, slik at de andre sitter igjen lange i maska, abstinensfylt. Men det må altså gjennomføres uten.

Kjenn på hvor farlig det er å være uten mobil/nettkontakt, langt fra folk. Er det i det hele tatt anbefalt i dag? Tilrådelig? Men vi gjorde det alltid, uten å tenke.

Kjenn på hvordan det er å sitte i et rom med andre, tett sammen i en gruppe, uten å kommunisere med andre enn de som er tilstede, hverken utgående eller innkommende. Blir det kleint? Det ble det ikke for oss, eller dvs. ikke mer kleint enn det blir av og til når man er sammen med andre. Kommer an på personkjemi.

Tenk på hvordan denne kvelden/helgen er i forhold til andre. Ingenting vil bli dokumentert, avfotografert eller tatt opp på noen måte. Hvordan påvirker dette dere? Samtalen? Oppførsel? Det finnes ingen bevis fra denne anledningen, det kunne likegodt aldri ha skjedd. Noe som gjør at hva som helst kan skje. Slik følte vi det hele tida. Spenningen ved å kun ha nået å forholde seg til.

DET er åttitallsparty, folks.

Rammet av twitterbildebuggen?

2010-07-29T16:37:00.009+02:00

Lei av at du ser ut som ei vrengt stingsild på twitter?
Slik fikser du det.

Problemstilling: Du skal laste opp et nytt badebuksebilde av deg selv, eller kanskje bare et i vanlig bukse, men bildemotoren i twitter ser ut til å ha lagt deg for hat.
DETTE SKYLDES IKKE MOTEPOLITIET, og ei heller PST.

Det ser ut til at twitter trigger på opplasting av bilder over en viss størrelse, og deretter gjør følgende:
1. Det lille profilbildet ditt får en svart kant nederst. Kult på 50talls-videoer (og så praktisk når italiensk skal tekstes til et forståelig språk, da), men på twitter er det bare irriterende.

2. Det store bildet, som åpner seg når du klikker på det lille bildet på profilen (for de som må ha det inn med teskje), ser ut som det er tatt mye senere på nachspielet enn det som er tilfelle.

Det ser ut som om følgende regler gjelder:
1. Om du poster et bilde i portrait-format (altså der bredden er smalere enn høyden) så dras bildet ut i bredden, og du blir tjukkifisert. Du får i tillegg ca. tjue centimeter ekstra mellom øya, noe som kun _veldig_ få mennesker kan ta direkte, sånn der og da, og samtidig ligne på seg selv.
2. Om du poster et bilde i landscape-format (det er der bredden er større enn høyden, på tech-engelsk), så vil trynet ditt bli skvisa sammen til en langstrakt masse som kun unntaksvis ligner et menneske. Noen får nebb.

Her er noen eksempler fra Biff Medløkkens konto, han har frivillig stilt opp som prøvefugl:

Film-stripa

Samme bilde, i landscape-format, når klikket

Som vi ser har Biff, som har et dårlig utgangspunkt og i tillegg har blitt avbildet på et sent stadium, her fått en trøkk.
Original:

Et bilde i portrettformat blir tjukkifisert

Etter en tur gjennom twitter-kverna ser det ut som om Biff (som kanskje har en liten masselasse å drasse på...? ;) har fått injisert Butinox på feil sted, og selv om litt bredere skuldre veier opp for bollemagan blir helheten feil.

Biff Medsmørløkken?

Løsningen på denne lett ufine inngripen i twitreres privatbilder er iflg. twitter-forskerne enkel:

Lag et mindre bilde og for all del: Lag det eksakt kvadratisk.

Så om du gjør om størrelsen på bildet til ca. 300px bredde og 300px høyde, så vil twitter akseptere det uten å etterbehandle det i tweetoshop. Bare se på Biff:

Badebuksa ble ikke med da, men :D

Nerdedyr

2010-04-08T00:00:00.007+02:00

Jeg fikk et spørsmål på twittern hvorfor jeg har en sint pingvin som bakgrunn, og fant ut at jeg skulle skrive en post om nerdedyra som omgir oss, altså folk som driver (mye) med data. Grunnen til at jeg har en pingvin er jo Tux, som er 'logoen' til Linux. Og jeg er relativt sint innimellom, derfor en sinna-pingvin. Men det er fler enn Tux som er 'kosedyr', her er et særdeles nerdete kaffeselskap:

Denne tegningen er full av symboler for den som er 'på nett' og bruker (altfor) mye tid på data. Til venstre sitter FreeBSD-djevelen, som kalles for Chuck. I midten sitter Linux-pingvinen Tux sammen med Duke, som er Java-mannen. Det at de drikker kaffe er også symbolsk for Java, som har en kaffekopp som symbol. Og spiser selvfølgelig Cookies. Til høyre sitter Mozilla-dinosauren, eller det kan hende denne også betyr noe annet, for den er mye brukt og har vært med siden de første browserne kom og nettet ble world wide web. Det står en Apache-fjær (web server software) i penne-koppen på bordet, og i akvariet bak svømmer en Blowfish, som er en krypteringsalgoritme. På bordet ligger en OpenOffice.org tegneblokk. Kamelen relaterer også til Apache, men et annet prosjekt enn webserveren.
På veggen henger hele nerdeverdenens julenisse Richard Stallmann, som 'oppfant' open source-konseptet, som jo ligger i bunnen av nesten all nedlastbar gratis-software i dag. Han kalte det GNU, og det henger da en gnu på veggen. Den siste som henger på veggen kjenner jeg ikke igjen, men det kan kanskje være Linux' far, Linus Torvalds. Det er i alle fall neppe Bill Gates ;-)

Change

2010-04-06T17:27:00.004+02:00

Det er fire år mellom disse bildene. Det ene vant en fotokonkurranse ved en tilfeldighet etter at jeg postet det på et am. forum i 2005, det andre er tatt i oktober 2009. Sammen danner de et bilde av endringen i mitt liv, uansett hvilken dimensjon man ser det i.

November 2005

Oktober 2009

Logodesign

2010-04-02T16:30:00.005+02:00

Denne logoen designet jeg i 2002, for firmaet matriks, som er leverandør av apparatur og utstyr for kjemisk analyse. Logodesign var en del av pakka de fikk, det var web som var hovedoppdraget, men firmaet var nystartet og hadde ingen designprofil heller. Den første webben var en flat html-web uten publiseringsverktøy for å få dem på nett, som ble oppdatert til dynamisk publisering senere samme år. Dette systemet kjørte faktisk helt fram til 2009. Logoen sprang ut av hovedidéen for webdesignet: Bakgrunnen var en 'gummimatte' der webben lå som et ark oppå. Dette skulle bringe tankene hen til en arbeidsbenk i et laboratorium. Som en eyecatcher kjørte en animert gif som et evigvarende analyseinstrument på topp i flukt med logoen.

Hovedfarger i designet var rødt, grått og 'kjemisk' grønt, dvs. lysegrønt. Logoen skulle være enkel, lesbar og gjenkjennelig selv om man printet den på svart/hvitt-printer.
Det grafiske hovedelementet i logo er de grå firkantene som fader ut. Dette kan illustrere flere ting. Det kan være en skala på et elektronisk måleinstrument, eller grad av effekt målt med lakmuspapir. Denne grafiske trenden gikk igjen i mye av grafikken som ble produsert for webben.

Den nye webben deres er ikke satt opp av meg, men det er morsomt å se at de har tatt med seg flere av designdetaljene og logoen videre.

Applikasjonen som ringte to ganger

2010-03-29T11:19:00.010+02:00

Da skal vi hoppe fram til 2006/2007 i applikasjonsloggen. Denne gang skal jeg skrive om bruk av web for å demonstrere/emulere en PC-applikasjons funksjonalitet.

Vi (dvs. jobben og jeg) hadde i oppdrag å lage et system for hjemmepleie over adsl, dette var en modernisering av et system som før hadde vært utviklet for ISDN. Kort fortalt er det et system der trygghetsalarmer erstattes av audiovisuelt utstyr: Et pan/tilt/zoom-kamera er installert ved klientens TV og gir AV-kommunikasjon mellom klient og trygghetssentral over internett. På tryggehetssentralen sitter operatør på et PC-program som kan styre kameraet hjemme hos pasient, og får AV-strøm inn i programmet. Systemet ble kalt TVCare.
Dette var mor-prosjektet, vi skrev det ned til et spesifikt oppdrag for Ullevål sykehus' øyeavdelig: De skulle ha et mindre system for fem-ti klienter, der TVCare-boksen m/kamera ble utplassert hos pasienter post-op, for å kontrollere at de drev korrekt selvmedisinering. Mine oppgaver på dette prosjektet var å konstruere en database som kunne håndtere logging og samtalesesjoner, samt kode et administrativt verktøy for web (PHP), en daemon for overvåkning/kontroll med trafikken over TCP/IP og en telefonsentral for TVCare operatørprogram som lot operatør ringe opp klienter.
Nok om selve scopet, det jeg skulle skrive om her var utviklingen av daemon/telefonsentral, for der brukte jeg web for å emulere handlingene til telefonsentralen i programmet. Dvs. jeg konstruerte først databasen og web, og så måtte jeg få på plass handlingsmønsteret for operatør/klient, med sesjonslogging etc.

Og da er det i gang med popup-vinduer igjen. Dette er en liten applikasjon som utfører alle handlinger til operatør/klient: Meld inn modul, ring som klient/operatør, svar, sett på hold, legg på.

Basis-funksjonaliteten i databasen ble utviklet med dette verktøyet, og vi brukte det i promo-møter før selve systemet var klart. Applikasjonen var en del av mor-applikasjonen TVCare Web Console, her er en skjermdump fra den.

Etter å ha utviklet strukturen og administrasjonsverktøy var turen kommet til å programmere for PC. Språket/applikasjonen vi brukte var Deplhi 7 (Pascal), og jeg lagde først et lite vindu som gjorde akkurat det samme som den lille applikasjonen i popup'en, og som var både daemon og telefonsentral i ett.

Jeg arbeidet i denne lille app'en i flere måneder. Sammen med den utviklet jeg en liten test-applikasjon som skulle emulere TVCare-modulet, som ikke var ferdig utviklet ennå.

Den ser enkel ut og det er ikke lagt vekt på at den skal være grafisk pen, men den har mulighet for både oppringing og autosvar på kontakt fra applikasjonen over, samt å melde sin ip-adresse inn til databasen til gitte intervaller. Den kjørte som en enkeltstående exe-fil, og jeg testet den fra diverse lokasjoner over hele Oslo.

Da all ringefunksjonalitet var klar, splittet jeg sentral og daemon ut i to: Telefonsentral ble skrevet inn i TVCare-programmet, mens daemon ble en frittstående applikasjon som kjørte fra systray.

Telefonsentralen ble slanket litt for å få plass ved siden av videovinduet i programmet, det viktigste var å få med modulnavn og ip. Modulnavn var 'kjente komponister' - en tagg vi valgte for å humanisere dataene da Ullevål ikke ville ha pasientnavn inn i dette systemet.

Daemon fikk en sentral plass i systemet, den kontrollerer alle moduler og kommuniserer også med telefonsentralen i TVCare-programmet.

Våren 2007 var det klart for den store systemtesten, her er en sykepleier fra Ullevål på plass for å teste.

Alt fungerte som det skulle (nesten) og du kan se min fantastiske telefonsentral til høyre for videovinduet i programmet.
Så det som begynte som et popup-vindu var altså blitt til en del av et PC-program for overføring av audio og video. Det ble gjort store endringer underveis, og popup-applikasjonen var ikke lenger kompatibel med databasen da vi testet systemet.
Men den hadde gjort sin nytte.

Om du vil lese mer om dette systemet finnes det en artikkel her:

TVCare telecare project

...

Hardware

2010-03-29T03:05:00.003+02:00

Må bare spe på all softwaren med litt hardware. Dette funket fint som websetup, kjørte i tre år som webserver og firewall for femten domener. LAMP, tror det var Fedora 6/Apache 1.3.x og MySQL 3.2x og noe.

På det meste har jeg hatt syv mini-itx-maskiner kjørende, nå har jeg bare tre.
Chassis er for feiginger - slipp ledningene løs, det er vår!

Applikasjon 2003: Annonsesystem

2010-03-28T21:26:00.009+02:00

Ja, det blir jo mye 2003 og 2002 og slikt, men jeg har mye udokumentert og er inne i prosessen med å bygge opp applikasjonsloggen min. Her er noen plansjer fra et annonsesystem jeg bygde til et nettsted for en kunde dengang da. Som mange sub-applikasjoner jeg lager er det plassert i et pop up-vindu for enkelthets skyld.
Prosjektperiode her var oktober-desember 2003 og prosjektet var å lage et annonsesystem som kunne logge klikk og hits, som tok grafikk, flash, kode eller nettverksannonser som medium, og som lot min kunde fakturere sine annonsekunder med en enkel rutine. Resultatet ble bra.

Det er en applikasjon delt i åtte underapplikasjoner/sider:
- Kunder
- Annonser
- Statistikk
- Poolgenerator
- Aktiv pool
- Bilder
- Filer (flash)
- Kode

Måten systemet ble konstruert var å opprette fem ad-pools i hoved-designet, hver av disse kunne ha x antall annonser fra x antall kunder, som rullerte via cookie kontroll.

Her er en skjermdump fra aktiv pool:

Bildet viser de fem pools og annonser som er aktive i dem. Det er detaljert oversikt over klikk/hits, regnet om i kroner og øre, og summert. For å kunne sette annonser inn i pools uten å forstyrre utregningen på dem som ligger der, ble hver pool delt opp i sesjoner. En sesjon er en tidsbegrenset visning, som fornyes hver gang en annonse settes inn eller tas ut av en pool. På faktura er alle sesjoner spesifisert, slik at kunde kan fastslå at annonsen har kjørt i avtalt tidsperiode.

Medium for annonsene er delt i fire: grafikk, flash, HTML-kode eller nettverksannonser. Prosessen for å starte en kampanje er som følger:
Opprett først kunde. Opprett så kampanje for kunde og last opp/legg inn annonsemedium i korrekt størrelse. Når annonsen er klar, kan man gå til Poolgenerator, der den vil være tilgjengelig i den pool den er spesifisert å skulle tilhøre. Her er en skjermdump fra Poolgenerator:

Default viser Poolgenerator tilstanden i de spesifiserte pools. Under er generering av ny sesjon startet, og man kan legge inn data for annonsen som skal inn.

Ved opprettelse av ny pool er dataene fra den gamle klar for fakturering. Under er noen plansjer fra denne prosessen.

Sesjonsoversikt under kundens side:

Faktura:

Flere plansjer fra denne applikasjonen:

Kundeoversikt:

Annonse/kampanjeoversikt:

Opprett annonsemedium, kode:

Annonser Topp 20, hits:

Alt i alt ble dette et bra verktøy for annonsebehandling, her er en skjermdump fra modersiden, med Netboard (som den gang var noe nytt) i pool i midten og et par knapper/portrettannonser på høyre side.

Jeg har laget en beskrivelse av denne versjonen av PubliCator her, inkludert skjermdumper fra dette verktøyet og backend på publ.syst.

PubliCator 2.8 manuellterapi.com

...

Application galore: Pop up my app

2010-03-27T21:45:00.007+01:00

På boomdesign.no i 2003 gikk kodingen som en lek, og applikasjonene spratt opp fra hoveddesignet som små pop ups, hver og en en egen applikasjon skrevet i PHP/MySQL/Javascript. Her er et skjermbilde:

Apps, fra topp til bunn:
Webkamera med login. Dette ble jo aldri brukt da jeg ikke var ekshibisjonistisk nok, så jeg var den eneste som hadde login. Men jeg brukte mye tid på å lage en kamera-app som virket. Kameraet jeg brukte var et Axis-kamera som leverte videostrøm i tillegg til bilder.

Webmail. Den hadde mange bra funksjoner, bl.a. peek, der man kunne lese innboksen og merke av dem som var spam, slik at de ikke ble lastet ned. POP only. Utviklet til 80% av funksjonalitet.

PM-boks. Personlige meldinger, chat, bildeopplasting og Tetris med highscore - alt i et lite vindu. Det var liv på chatten, og vi var en liten men hyggelig gruppe som hang der og pratet skit.

Verktøy for PubliCator. Bilde, fil og linkbehandling for publiseringssystemet.

Det er en av disse applikasjonene som fortjener litt mer oppmerksomhet, PM-boksen.

Personlige meldinger
Denne fysisk veldig lille applikasjonen ble til da jeg skulle lage en funksjon for personlige meldinger på forumet på boomdesign.no. Jeg har alltid likt å knø ting inn i små pop up-vinduer og denne app'en fikk utrolig mye funksjonalitet til å være så begrenset på plass.

Her er PMboks vist på personlige meldinger. Inserts av smileys og enkel tekstformattering i skjema, hurtigliste over de siste venner du skrev til og mulighet for å opprette inntil 4 egne bokser i tillegg til innboks/utboks.

PMboks vist på PMchat, eller fiskesnakk som det ble døpt. Mest tull og tøys, men moro å utvikle. Man kunne inserte smileys og sette mood, dvs. om du var sulten snurret et kyllinglår over hodet til ikonet ditt, en sol hvis du var blid, etc. etc. Ikke det mest nyttige i verden kanskje men utrolig gøy å lage. Chatten var ren HTML, og hadde ikke autorefresh, ei heller mulighet for privat chat mellom de enkelte. Man starter en ny chat som en tråd i et forum, og har også tilgang til å bla i gamle samtaler.

PMboks, privatbilder. Denne funksjonen var for å laste opp bilder for sending på PM eller visning på chat.

Det var også Tetris i dette vinduet, hadde ikke skjermdump av den. Flere design av PMboks:

...

Evolusjon

2010-03-27T14:27:00.030+01:00

I denne posten viser jeg utviklingen av et publiseringssystem, fra første versjon i 2001 til siste versjon i 2009. Softwaren er skrevet i PHP/MySQL. Den første versjonen ble til i løpet av sommeren 2001, og backend ble kodet av Are Egner-Kaupang, frontend og design var av meg. Jeg tok deretter over utviklingen av systemet. Systemet ble kalt for PubliCator frem til 2004, da jeg skrev det helt om og døpte det om til xPresso. I dag kjører flere nettsteder med denne nyhetsavisen, og er stort sett fornøyd, håper jeg.
Men det er utrolig hvilken utvikling systemet har hatt siden den første versjonen, her er en dokumentasjon av dette via plansjer av artikkelskjema, artikkelliste og forside.

PubliCator 2.0 - 2001 (mnemonic.no)
Den første versjonen av systemet ble skrevet i 2001, og ble overlevert kunden den 11. september samme år. Sant? Midt i overleveringsmøtet skjedde de største terrorangrepene verden har sett og etter å ha forsøkt å sjekke på nett hva som skjedde, ga vi opp møtet og jeg dro hjem. Men systemet fungerte fint, og var i drift på mnemonic.no frem til våren 2007.

Artikkelskjemaet ('skriverten' blant venner) var enkelt men hadde funksjonalitet som tilsvarte nivået den gangen. Artikkelskriving-prosessen var delt i to: først opprettet man artikkelhode, deretter la man til kapitler, i et annet skjema.

Artikkeliste. Den første versjonen av PubliCator var delt i to fysisk, slik at den offentlige webben var adskilt fra publ.syst. Dette endret jeg etter mnemonic.no og skrev PubliCator inn i designet for hver site slik at man skulle få mest mulig nærhet til stoffet slik klientene ser det.

Forsiden på mnemonic.no i 2002. Dette var den tredje versjonen av web jeg hadde laget for dem, de to første var statiske.
Vi la publ.syst. versjonsnummer på 2.0 som start og dette er da egentlig v. 1.0. Versjoneringen av PubliCator og senere xPresso har deretter mer beskrevet mitt nivå på koding enn 'ekte' versjoner - alle andre apps ble også kalt for PubliCator uansett type, og fikk stigende versjonsnummer.

PubliCator 2.6c - 2002 (idrettsfysioterapi.no)
Denne versjonen ble utviklet etter et kort intermezzo på vårt domene, der alle funksjonene ble testet. Hadde full kommunikasjonsmulighet med forum og PM i tillegg til publiseringsfunksjonalitet.

Skjema for artikkelskriving er noe trangt ift. dagens standarder. I denne versjonen ble all bildebehandling flyttet ut til et popup-vindu, og systemet kjører i midten av det offentlige designet.

Artikkel-listen hadde snertne mouseovers og direkte aksess til redigering/sletting pr. rad. Den viste nå fokusartikler og artikler fra nyhetskategori (forsiden) som default.

Designet på denne siten var jeg veldig fornøyd med. Joggeskoa mine har en prominent plass, og nettstedet hadde et lass av funksjonalitet, faktisk så mye at kunden ba oss om å fjerne en del av funksjonene ettersom de var grønne på nett.

PubliCator 2.8 Matriks - 2002 (matriks.no)
Matriks er et firma som leverer kjemisk analyseutstyr, og hadde først en flat HTML-web i samme design, som også var laget av oss. Da de ville oppgradere, laget jeg først en light-versjon av PubliCator, basert kun på filer (PubliCator Lite). De gikk til slutt for databaseversjonen, som fikk versjonsnummer 2.8.

Artikkelskjemaet fikk etterhvert så mye funksjonalitet at jeg la enkelte funksjoner inn i skjulte layers for senere versjoner.

Versjon 2.8 av PubliCator var skrevet ned fra 2.6c og hadde ikke kommunikasjonsmuligheter. Det var et forsøk på å lage en ren firmaweb for kunder som ikke kunne så mye om nett/html.

Alt i alt et bra design og en god web, der PubliCator er blitt 'voksen' og jeg kunne skrive inn nye funksjoner uten mye trøbbel. Denne nettsiden kjørte frem til januar 2010.

PubliCator 2.7c - 2002/2003 (boomdesign.no)
Denne versjonen på vårt eget domene hadde enda mer community-funksjonalitet enn den forrige kommunikasjons-versjonen på idrettsfysioterapi.no. Forum, PM, chat og tilogmed online Tetris med highscores i tillegg til publiseringsfunksjoner.
Dette var vår testversjon, og ingenting var for vilt til å prøves.

Skriveskjemaet hadde ikke endret seg mye, her er det i redigeringsmodus.

Artikkelliste for admin. Den øverste raden hentes fra cookie og er dine sist redigerte artikler, en fiffig funksjon for å spare klikk.

Boomdesign hadde faktisk endel registrerte brukere, de fleste fra kvinneguiden.no, og debatten gikk livlig både på forum og chat. Dette var den siste kommunikasjons-versjonen jeg skrev da jeg heller ville fokusere på ren publisering.

PubliCator 2.8 Firma - 2003 (manuellterapi.no)
Versjonen til manuellterapeutene var renskrevet for artikkelpublisering, og det var meningen at dette skulle være vårt tilbud til små firmaer/organisasjoner som ville på nett.

I artikkelskjemaet er valget mellom ny kategori og eksisterende kategori lagt inn i layers, slik at funksjonalitet dukker opp når man huker av radiobutton. Det gjorde skjemaet mye mer oversiktlig.

Artikkelisten hadde samme funksjonalitet som boomdesign-versjonen, men var strippet ned til å bare liste nyhetsartikler.

Systemet ble skrevet om høsten 2003 med et fullt annonsesystem, inkl. faktureringsbit som kunne vise annonser i fem pools.

PubliCator 2.9/xPaper Octane 1.2 - 2004 (hh1.no)
Denne versjonen var en mellomstasjon for publ.syst. Boomdesign var nedlagt og jeg var i ny jobb men hadde tatt på meg dette oppdraget for ei venninne.

Vi snakker spesialskrevet versjon, altså. Alt var på pixelen på grunn av det stramme designet, men resultatet ble veldig bra. Versjonen har fått nytt navn, men det er stort sett PubliCator i bunnen.

Artikkellisten var small and handy. Og ble aldri større enn dette, det er alle artikler publisert siden 2004.

Hieronymus Heyerdahls gt. 1 er nabogården til Rådhuset og er en stilfull bygning. Jeg jobbet mye med dette designet. Den kjører fremdeles på domenet www.hh1.no.

xPaper xPresso 3.0 - 2004/2005 (amelektronikk.no, www.iterapi.com)
Den første versjonen av xPresso så dagens lys i februar 2005 etter å ha skrevet om PubliCator-systemet fullstendig høsten 2004. Nytt: Flerspråklig, templates, ny bildebehandling og en mer helhetlig databasekonstruksjon.
Den ble satt opp på AM Elektronikk, der jeg startet å jobbe i mai 2004, samt et nettsted for bilder fra fredsdemonstrasjoner i USA på domenet iterapi.com.

Artikkelskjema var omtrent likt det fra PubliCator, men hadde noen tilleggsfunksjoner.

Artikkelisten. Jeg var ferdig med knapper og ville ha små linker i stedet, og så ville jeg ha mer info for hver artikkel i listen. Dette formatet har holdt seg omtrent uforandret frem til i dag.

America For Peace var en dokumentasjon av fredsdemonstrasjoner i over 30 amerikanske byer 18-21. mars 2005. Det ble sendt ut mail til de fleste større europeiske medier ca. 30. mars, men ingen av disse bildene ble publisert der såvidt jeg vet. Nettstedet er restaurert her.

xPaper xPresso 3.1 - 3.3 - 2006/2007 - 2009 (www.vest-sahara.no)
I mai 2005 kom jeg i kontakt med Støttekomiteen for Vest-Sahara, som ville ha en nyhetsavis for dette prosjektet. Vi hadde en lang prosjektperiode, der de fleste bugs i xPresso ble luket ut og systemet vokste til et system som kunne brukes av en profesjonell redaksjon, på flere språk. xPresso gjennomgikk en utvikling også etter publisering i januar 2007, og det er den siste versjonen fra 2009 skjermdumpene er hentet fra.

Dette er ikke et artikkelskjema, det er The Form! Det ligger utrolig mye funksjonalitet i dette skjemaet, bl.a. JX Picture tool som flyter over text areas for ingress og kapitteltekst, og som er en egen applikasjon for fil-/bildebehandling. Målet er at man skal kunne skrive hele artikkelteksten inkl. bilder, video og filer uten å forlate skjemaet.

Artikkelisten er enkel og gir god oversikt, et bra utgangspunkt for redigering av artikler. Som i alle versjoner av PubliCator/xPresso siden 2002 kjører publ.syst. i midten av webben, noe som gjør at det går fort å svitsje mellom innholdskontroll og innholdsvisning.

Forsiden på www.vest-sahara.no. Det ferdige systemet er en nyhetsavis med profesjonell artikkelpublisering, fritekstsøk og utvidede muligheter for grafikk/video. xPresso kjører på flere av domenene til Støttekomiteen og har gitt saken et ansikt utad.

Det er lenge siden den første versjonen i 2001, både i tid og utvikling.

JX-teknologi

2010-03-24T21:00:00.018+01:00

JX betyr kort fortalt Javascript eXecutable. Det er ikke jeg som har funnet opp teknologien, men jeg har laget flere applikasjoner som bruker den og trengte en betegnelse på hva slags teknologi som er brukt.

Praktisk, kort forklaring: Et backend-script kalles fra en html-side via javascript. Backend-script, f.eks. php, utfører jobben som skal gjøres på server og returnerer som javascript-variabler, som legges til i siden kallet gjøres fra via appendChild.

Kode, eksempel fra AnoChat:

Send:
// The function for sending chat line
function doChatline(cryptcode, dcode, dcuser) {
var url = 'anochat.php?c=cac';
var jsel = document.createElement('SCRIPT');
jsel.type = 'text/javascript';
jsel.src = url+'&q='+dcode+'&cc='+cryptcode+'&x='+dcuser;
document.body.appendChild (jsel);
}
Her sendes variablene c (state i php switch), q (queryID/chatID), cc (kryptert string) og x (kryptert brukernavn) til scriptet anochat.php, som emulerer et javascript etter å ha oppdatert chat-filen med de nye dataene.

Return, echo med php:

echo "var unixfield = getElement(\"unixtime\");\n";
echo "unixfield.value = '".$reftime."';\n";
echo "var retlayer_room = getElement(\"chroom\");\n";
echo "retlayer_room.innerHTML = '".$retroomlayercont."';\n";
echo "var retlayer_chat = getElement(\"converse\");\n";
echo "retlayer_chat.innerHTML = '".nl2br($retconvlayercont)."';\n";
echo "treatLines('".$reftime."');\n";

Return er som rent javascript, altså som et remote hentet js.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte å eksperimentere med denne teknologien, det var et tidsfordriv i begynnelsen (2006), for moro. Men så utviklet jeg en applikasjon våren 2007 for å konvertere HTML-kode til DC-board kode, og i den forbindelse brukte jeg teknologien til å hente HTML-koden fra url via et php-script. Mer om den applikasjonen her.
Parallelt drev jeg med utviklingen av en bildebehandlingsapplikasjon for xPresso publisering, og da ble JX for første gang benyttet bevisst. Den applikasjonen benytter JX ekstensivt i kall for å hente lister av bilder, filer og artikler, i skriveskjemaet for artikler. På den måten kan man laste opp, eller finne bilder uten å forlate skjemaet.

Dette er retur fra et søk. Bildeverktøyet kjører over ingress og artikkeltekst, og brukes til bilde-, fil- og video-opplasting/gjenfinning.

Verktøy i artikkelskjema.

Hele artikkelskjema, applikasjon sammentrukket over ingress og brødtekst skjema.

Neste applikasjon som ble utviklet i JX var den 3DES-krypterte chatten AnoChat, utviklet mellom august og desember 2007. Dette var et rent eksperiment der JX ble valgt uten å tenke på det. Målet var å se om man kunne naturalisere en rutine der Javascript ble brukt som krypteringsverktøy med typed-in key som eneste nøkkel, altså sette det opp for bruk i et normalt grensesnitt. Den ble veldig bra og JX, som høsten 2006 var et rent eksperiment kalt 'cheat Ajax', var blitt 'voksen' nok til å kjøre som en motor i en chat med mange bruker-funksjoner og et genuint interessant teknologisk fundament.

Chatroom, Redstar skin
AnoChat fikk senere en brutter i den krypterte BBSen AnoBBS, men denne gang brukte jeg genuin Ajax, JX finnes kun i søkeformen på hovedsiden.

Våren 2008, mens jeg utviklet på AnoBBS, utviklet jeg en applikasjon som en klasseliste i et lærerverktøy, for Oslo Voksenopplæring. Dette er det villeste prosjektet jeg noen gang har ad-hoc'et. Det var en klasseliste som tok opptil et minutt å laste, for hver klasse, og jeg utviklet en test-applikasjon for å vise hvordan man kan gjøre dedikerte spørringer og slik spare lærerne for mye frustrasjon.
Her brukte jeg JX fordi jeg ikke var sikker på om Ajax funket - backend var i 4GL-språket Uniface, som returnerer som standard letter and reports.
Men JX fungerte bra, applikasjonen leverte akkurat det den skulle: et klasseliste-skjelett med elevnavn og dedikerte spørringer for hver elev om man ville hente flere detaljer.

Klasseliste, sammentrukket.

Klasseliste, ekspandert. Hvert felt er en egen JX-spørring, som returnerer i et layer og ekspanderer det. Fra å vente i 30-60 sekunder på at full klasseliste skal laste, lastes skjelett med elevnavn og knapper i applikasjonen på 3 sekunder, og hver spørring deretter tar ca. 1 sekund.

Helt texas å i det hele tatt prøve dette på Uniface-systemet, men det funket. Laget senere en test med genuin Ajax, og det fungerte fint både med XML og JSON.
Men dette var på mange måter 'JX goes to Hollywood', tech-wise. Uniface to Oracle spørringer, returnert som standard brev og rapporter, det er ikke hverdagskost.
Les mer om denne applikasjonen her.

Den siste applikasjonen jeg utviklet i JX er en petisjon for Støttekomiteen for Vest-Sahara, for bruk på www.fishelsewhere.eu. Den ble utviklet høsten 2009, og er kanskje en av de siste jeg utvikler med denne teknologien.

Her er en skjermdump fra fish-petisjonen:

Det er egentlig ikke noe point i å bruke JX når Ajax er tilgjengelig, den gir ingen fordeler annet enn at php-scriptet kan ligge hvor som helst, mens Ajax er bundet til å kjøre backend-scripts på den serveren siden ligger på. Returscript til JX er ikke vanskelig å lage, men er ikke humanized som XML. Kan også returnere som JSON, selvfølgelig.
Bob bob. Vanskelig å si om den har noen fremtid, men det har vært ufattelig gøy å utvikle med JX siden 2006, det er det ikke tvil om. Den aksepterer lange variabler nok til å kontrollere en applikasjon som chat, returnere avanserte lister og skjemaer, gjøre del-spørringer og laste ini-filer.
Begrensninger:
JX har samme begrensning som Ajax i bilde-/filopplasting, og kan bare sende GET-variabler. Brukeropplevelsen er den samme som ved Ajax, siden laster ikke om og gis et dynamisk preg som kan reguleres fra små enkle oppdateringer 'nu og da' til aktiv chatting der RPC foregår mange ganger i sekundet.

Jeg har laget et superenkelt eksempel her som sammenligner bruk av JX, Ajax og iframe. Samme funksjonalitet, forskjellig teknologi. Inkludert scripts.

Ikke frie ennå

2010-03-24T17:58:00.007+01:00

Aung San Suu Kyi og Burma. Militærjunta siden 1989.

Iran, fremdeles styrt av Ahmadinejad, selv om Mousavi vant valget i fjor.

Vest-Sahara/Rabab Amidane, okkupert av Marokko siden 1975.

Four agreements

2010-03-24T15:50:00.002+01:00

1. Be Impeccable With Your Word
Speak with integrity. Say only what you mean. Avoid using the word to speak against yourself or to gossip about others. Use the power of your word in the direction of truth and love.

2. Don't Take Anything Personally
Nothing others do is because of you. What others say and do is a projection of their own reality, their own dream. When you are immune to the opinions and actions of others, you won't be the victim of needless suffering.

3. Don't Make Assumptions
Find the courage to ask questions and to express what you really want. Communicate with others as clearly as you can to avoid misunderstandings, sadness and drama. With just this one agreement, you can completely transform your life.

4. Always Do Your Best
Your best is going to change from moment to moment; it will be different when you are healthy as opposed to sick. Under any circumstance, simply do your best, and you will avoid self-judgment, self-abuse and regret.

Say hi, blogg

2010-03-24T14:40:00.000+01:00

Ny blogg

2010-03-24T13:48:00.000+01:00

Dette må være blogg nummer ca. 20 eller noe siden 2001.