Me and my tweeps

'Hvorfor følger dere meg egentlig?' var det en som spurte på twitter i dag.
Godt spørsmål. Hvorfor følger man egentlig de man følger? Svaret på det er sannsynligvis like mangfoldig som twitter selv - det er mange grunner til at jeg følger de jeg følger, men grunnen til at jeg begynte å følge nettopp deg er nok ganske tilfeldig. Som regel plukker jeg opp folk via andre retweets, så da kommer det an på hvem du følger, og fremhever. I begynnelsen dumpa jeg folk når de tvitra for mye om nonsens, dvs. drop var like tilfeldig som følget. Senere har jeg endret adferd her, mest fordi man ettersom man følger flere og flere lærer seg å ignorere det man ikke er interessert i uten å droppe dem.

Følger du bare folk du liker? Det gjør ikke jeg. Synes innhold fra mennesker med motsatt livssyn/politisk syn kan være vel så interessant som mitt eget (hva nå det måtte være). Etterhvert som jeg har kommet inn i tvitringa har jeg blitt (litt) mer bevisst på hvordan jeg fremstår selv, men ikke mye. Hadde aldri noe mål med å være på twitter egentlig, grunnen til at jeg regget meg der i januar 2009 var at jeg etterforsket en sak som moderator på et forum, og et av sporene ledet inn på twitter. Det var ikke en veldig viktig sak heller, men en sak som forumadmins (mistenker jeg) brukte for å teste nye modder, sette dem litt under press. Ganske seriøst forum dette. Men nok om det, dette skulle handle om twitter & tweeps.

I våres kom jeg inn i en stim med veldig hyggelige folk, mange av dem hadde ME, var bipolare eller på annen måte sleit med hverdagen. Det passet veldig bra for meg, som sliter med firestjerners PTSD etter åtte pluss år som politisk aktivist på nett.
@normog ble litt for seriøs, eller jeg visste ikke helt hva han skulle stå for, om det skulle være en jobb-twitter eller hva. Engelsk? Norsk? Dette er jo et vanlig twitterproblem for folk. Egentlig liker jeg å prate drit, dvs. tulle uhemmet uten å ha noen hemninger, men da gjerne på et forum eller annet sted der man er anonym.
Jeg så med gru for meg fremtidige oppdragsgivere scanne @normog'ens konto for kontroverser og halvfestlige vitser som kanskje ikke traff _helt_.

Enter Biff Medløkken og gressplenen.
@normog ble fulgt av mange seriøse folk og så for meg twittern deres bli fylt opp av mine tirader av tull&tøys. Stakkars. Sånn tenkte jeg da, nå er det litt annerledes, for twitter har også utviklet seg mange mil i løpet av det siste året. Dessuten følger @gressplener mange av de samme menneskene som @normog fulgte, så det har blitt det samme uansett.
Biff var en fleip i en @normog-tweet som ble egen twitterplen, jeg har brukt plen-allegorien for meg selv under Interesser-taggen på forum siden 2001. Interesse: Gressplener. Ja? Hva med det? Det er passe surrealistisk å liste gressplener som interesse i et felt der man skal oppsummere seg selv i løpet av fem tagger.
Egentlig er gressplener symbolsk for hva jeg mener internett skal være, eller sosiale medier da. Ligge med beina i været på en plen, løse verdensproblemer, drikke pils og småprate. Det er jo ganske kos, hva? Alle har et forhold til gressplener, uansett hvor de bor eller hva de driver med. Det er et kjent konsept ;)
Biff Medløkken er selvfølgelig et pun på Biff med løk, men for dem som kjenner til litt om politiske smørejobber så har det også en dypere mening som Biff med løken. Uten at jeg skal utdype dette nærmere.

OK, så det er Biff i et nøtteskall. Han er en 'type', ikke direkte mitt alter ego. Biff kan si det han vil ettersom typer, karakterer er beskyttet av sin egenart og ikke trenger være etterrettelige. Biff forsøker, dog.
Biff er en partner til @normog, som han mobber uhemmet. Biff synes @normog er en selvhøytidelig treiging, og det var en periode jeg lurte på å spille disse ut mot hverandre i et forsøk på å 'gjøre noe annerledes' på twitter. Det ble ikke noe av, Biff har overtatt og @normog synker sakte ned i glemselen.

Okei. Så langt Biff, eller meg da, for det er jo mye av meg i Biffen, det må sies.
Så litt om internett Norge, mediet vi opptrer i. Jeg har vært superaktiv på nett siden 2000, mange mange tusen innlegg på forum, blogger etc. Det skal ikke stikkes under en stol at nettet i Norge er farget av mennesker med svært sterke meninger, og siden 2003 har det vært nesten umulig å finne tak i miljøer som rett og slett tillater debatt, tull, småprat og lek uten at det dreier seg om innvandring, og forvandles til en rettssal. Vi snakker gravalvor av tredje grad, og det er jo ikke så rart når debatten ofte er preget av svovelpastorer og ekstremister uten impulskontroll overhodet.
Dette endret seg da facebook kom, for når man ikke er anonym vil man begrense seg i større grad, tenke seg om før man poster noe. Det kommer naturlig. Facebook ble fort et vannhull, en lufteventil for en befolkning som var holdt i sjakk av anonymitetstyranniet i norske medier, og jeg mener dette er en av grunnene til mediets raske vekst i Norge. Jeg regget meg der etter tips fra min niese i 2006, da var face ennå nytt og hipt, og mye brukt av norske utenlandsstudenter for å holde kontakt med hverandre. Tonen var distinkt annerledes enn på heimefrontens fora/artikkelkommentarer og jeg synes det var besnærende at man faktisk kunne være seg selv på nett etter så mange år som anonym/semi-anonym.

Så kom twitter, og jeg lo jo av dette da jeg leste om det for første gang sommeren 2006(?). 140 tegn, yeah right. Jeg så aldri dette som noe annet enn en skikkelig tullete tjeneste, for fjasete og dessuten med lengdebegrensning. SMS har aldri vært min sterke side, og dette sendte typiske SMS-vibber til en fyr som var vant til å skrive mye og langt.
Men akk. Etter å ha slengt rundt på twitter mest i all ensomhet begynte jeg å følge et par stykker, sjekket mediet ut og var solgt.

Så hva er det som gjør at jeg følger folk? Hva er det jeg vil se i twittern min?
Jeg mener det er viktig å ha en bra spredning, men liker jo best liberale mennesker som ikke tar anstøt av det jeg skriver. Aldersspredning er viktig, at jeg kan kommunisere over aldersbarrierene. Internett i Norge har siden 2002 vært preget av unge mennesker, så jeg har dette i blodet. Kjønnsspredning er også viktig, selv om jeg har en tendens til å følge kvinner, og kommentere kvinners tvitring.
Politisk spredning er viktig men ikke så viktig som jeg trodde da jeg begynte å tvitre for alvor. Jeg har debattert politikk intensivt siden 2002 og er, for å si det mildt, drit lei. Twitter handler for meg mest om kultur, mennesker.

Twitter er et glimrende medium for akkurat dette, menneskelig sameksistens basert på kultur. Det er det eneste mediet der jeg greier å forholde meg til grupper av mennesker, huske de enkelte ting i deres liv. Få et forhold til dem, om du skjønner hva jeg mener? Som deltager på anonet, Nettby, Blink eller andre fora har dette vært vanskelig, selv om jeg jo kjenner igjen folk på twitter i dag, som f.eks. hang på Blink ca. 2005. Det er morsomt, men man har ikke hatt det forholdet til deres hverdag den gang som twitter tilbyr nå.

Twitter har en typisk lav profilering av deg selv: navn, bilde, kort bio, link til blogg. Dette har tjenesten arvet fra anonett, der er det også lav fokus på profilering av selvet og høy fokus på innholdet, altså det du poster.
I motsetning til facebook, som aktivt forsøker å fjerne anonyme profiler har twitter hatt en mix av anonyme og navngitte personer, noe jeg synes er veldig behagelig. Det produserer 'debatt' av høy kvalitet, og begge grupper trengs. En helt anonym twitter ville vært annerledes enn den som er der i dag hva angår takt og tone, og ville kanskje blitt ødelagt av politiske kampanjer, religiøse spirrevipper og fullstendig sexgærne folk.

Slik det er i dag duver mediet avgårde, du kan orientere deg mot det stoffet du vil, de menneskene du liker. Det er lite stress, du kan stort sett si hva du vil. Facebook har tatt av i motsatt retning - der kan det du sier bli brukt mot deg, når som helst. Tvert i mot hva folk føler når de poster der. Ikke tvil om at det pågår organisert informasjonsinnsamling fra grupperinger, bedrifter og enkeltpersoner med formål som går i mot hva den enkelte har tenkt seg når h*n poster. Dette i tillegg til facebooks egen overvåkning og salg av deg til samme. Vi får se hvordan det ender, jeg er skeptisk til det mediet.

Man ser litt av det samme på twitter, først og fremst meningspåvirkning/coaching, men foreløpig har det vært smått med direkte inngripen i den enkelte tvitrers 'anslag' i mediet fra folk som ikke er hva de utgir seg for å være, i alle fall i min twitter. Og det er bra. Twitter er uten moderasjon og det funker.
Blokkering/avfølging av personer du ikke orker er et bra middel for regulering, det som kanskje kunne vært ok tillegg var et stadium mellom låst og åpen profil som stengte for kun roboters indeksering av din feed.

For meg er twitter først og fremst menneskene bak de enkelte nick, selv om det krever sin mann å faktisk følge med på flere personers liv og levnet. Du er hva du tvitrer, det er ok, men jeg forsøker da å sette tagg på den enkelte ved å bevisst forsøke å huske hva som skjedde i ditt liv for - tja, en uke siden? For en med teflonhjerne er det ganske besnærende å oppdage at jeg faktisk greier dette. Ikke med alle, riktignok. Følger over tusen så det ville i tilfelle kvalifisert til et eller annet innen big forehead-sjangeren.
Men altså - dette er nytt, å kunne følge noens liv (uten å direkte drive med overvåkning) og være i stand til å kommunisere omtrent som i RL.
Som venner, men ikke helt. Twitter er distikt forskjellig fra facebook i så måte, der har det vært tradisjon for å samle de du kjenner fra før, det ligger i formatet.

Det å se menneskene bak nickene, og sette pris på de tanker og meninger de ytrer, er ikke typisk for nett. Spesielt ikke anonett. Tradisjonelt har det vært tvert om - nett er ikke mennesker, men nick. Anonyme entiteter. På engelsk kommer dette til uttrykk ved bruken av 'they' og 'their'. '(Name) has not updated their account for a while.' Selv om den enkelte konto er personrettet og altså er ment å skulle være _deg_, så er språkbruken rettet mot å skulle forklare den enkelte tilskuer at dette er 'dem', altså en gruppe mennesker som er anonyme, ikke en person (som er verifisert). I debatten på moderatorforum i USA brukes dette hyppig, å henvise til en brukerkonto som 'them' er helt vanlig. Og dette er jo riktig, jeg mener - mange innlegg er ikke postet som genuin forfattet tekst av person x, men en del av kampanjer, kommersiell virksomhet etc. Dette er nokså sunt, men formen degraderer verdien på den teksten man leser, den er ikke verdt mye og om forumet er moderert kan den også slettes uten nåde.
Kort kan man si at verdien av deg selv på nett, og verdien av det du produserer vil tilsvare den relasjonen den har til ditt egentlige jeg. Er du anonym må du til en viss grad finne deg i å være 'them' og din tekst bli betraktet som ikke like viktig som en tekst som har en verifisert forfatter. Men dette kommer også an på omgivelsene. Om du debatterer på et forum der alle er anonyme vil det oppstå egne hierarkier basert på ansennitet og tilkjennegivning av personlig informasjon, altså hvor lenge du har hengt der og hvor mye RL-info om deg selv du har lagt inn under ditt nick.
På twitter er det en egen skala, veldig få ligger steinhardt på anonymiteten sin og de fleste deltar under fullt navn. Dette gjør at man som anonym blir en del av en sirkel av verifiserte mennesker og disse verifiserer igjen den anonyme, som de kanskje har møtt eller i alle fall kjenner identiteten til. Samtidig blir man over tid så godt kjent med den enkeltes type tvitring at man får et personlig forhold til den anonyme tvitrer. Så twitter åpner for semi-anonymitet som jeg mener er veldig OK, og der ønsket om å være anonym ofte kun er en videreføring av en låst profil - altså anonym for den store hopen men ikke så anonym på nært hold/når man blir kjent.
Dette tilsvarer i stor grad hvordan relasjoner er i RL, der man heller ikke kjenner alle og enhver, men har mulighet til det om man tilnærmer seg på riktig måte.

Etterhvert som man blir kjent med 'folk' dukker deres personlighet frem på de 140 tegn man har til rådighet. Denne forenklingen av formatet bringer frem essensen av den situasjon den enkelte opplever der og da, gjerne humoristisk eller underfundig formulert. Jeg humrer ofte godt av disse situasjonsbetingede morsomhetene og kjenner meg igjen.
Situasjonene underbygges av og til av bilder, og disse to typer tweets er det jeg gjerne retweeter da jeg synes det bygger opp under hva jeg mener twitter er: Det store torget med mange boder, der man kan gå og kikke, snakke med folk og få det til å summe av aktivitet.

Man kan også bry seg, og det er ikke alle tweets som er morsomme. Folk sliter med seg selv og andre, og det kommer ofte til uttrykk sent på kvelden/natta, når man sitter med sine tanker. Det kan være seriøse greier eller at man bare føler seg litt syk og synes synd på seg selv - det er uansett mulig å nå frem med litt omtanke, uten at det skal være så fordømt offisielt, liksom. Bare det å bli sett kan være nok til at humøret stiger og kvelden/natta blir litt bedre. For unge mennesker er dette spesielt viktig, det å bli sett. Vi har alle vært der og skjønner dette, om man husker sin egen ungdomstid. Jeg har drevet med dette på anonet i lang tid, uten å egentlig ha noen plan med det. 'Gå og lag deg en kopp te, sett på noe bra musikk og kos deg litt', når individet i andre enden av nettet sitter med tunge tanker kan noen som bryr seg være SÅ bra.
Og det trenger ikke være mer enn at du setter dem på tankene om å ha det bra, skjemme seg selv bort litt i stedet for å grave seg ned i melankolien. Med en kopp varm te og bra musikk blir melankolien koseligere å grave seg ned i, selv om du fortsetter den samme tankerekka? Det er ikke så mye som skal til, og det er også en del av grunnen til at det funker: Dette er ikke starten på et langt forhold til personen, det er ikke psykoanalyse som skal utføres men kun et lite vennlig spark bak. Der og da. Sannsynligheten for at dere snakker sammen igjen (i alle fall på anonet, der de fleste er Gjest) er liten, men for den enkelte er det et tegn på at noen der ute bryr seg. Internett er kaos, som samfunnet forøvrig, og kan virke nokså kaldt og egofokusert, spesielt på en person som allerede er nede.

Jeg mener at man kan gjøre slike ting uten å lage noen straight edge-bevegelse av det, jeg er ikke så glad i den formelle moderator-/fadderrollen, det er ikke derfor jeg er på nett. Noen ganger gidder jeg ikke, sant? Det er et overskuddsprosjekt, og i noen grad avhengig av krisa i andre enden. Jeg har aldri fiksa at folk hinter om selvmord, det er et eksempel. Da tilter jeg, og jeg henger meg sannsynligvis på for å få vite mer. Over 600 mennesker tar livet sitt hvert år, og nett er nettopp en arena der man _kanskje_ kan forhindre at dette skjer. Mange poserer med dette, jeg vet. Det er en del av greia, men man kan fremdeles ta en ekstra kikk på den det dreier seg om, og pense tankene inn på annet spor. Det å finne noen som bryr seg der ute og lytter er nokså grensesprengende om man ser samfunnet under ett - det er stort sett profesjonelle instanser som tar seg av det. Og selvfølgelig er dette de beste til å ta seg av folk i virkelig krise, en nettperson har bare begrenset påvirkning uansett. Men det er ingen motsetninger mellom de to heller. Noe du skriver kan påvirke andre til å se ting annerledes, kanskje søke hjelp eller snakke med noen som KAN dette ;) Jeg mener uansett at det er litt av limet i samfunnet, det å bry seg litt, eller akkurat nok.

Dette ble en hel bok. Jeg slutter plutselig.