Åttitallsparty

OK, denne bloggposten skal handle om åttitallsparty for kids, dvs. de som er i oppkjøring til tjueårskrisa og henger på mobilnettet 24/7. Om du er i målgruppa: Test å ha et slikt party, da tester du deg selv og kan virkelig oppleve hvordan det var.

For en nettvandrer er det å møte seg sjøl i døra å se dem kle seg ut i hva de trodde åttitallet var, for jeg har et helt annet forhold til tiåret som ingen vil vedkjenne seg, bekledningsmessig. Mulig det kommer tilbake, vi har 70'erne om igjen for tiden.
Men: Det var altså ikke så outrert som dagens ville ungdom skal ha det til, altså. Det skal altså være sagt. Det er ikke bare å finne det mest smakløse i mammas klesskap og ta det forsiktig på bak frem for ikke å ødelegge den tuperte hårsveisen.
80-tallet var først og fremst (for meg) litt bredskuldrede blondiner med hakkespettsveis, som gikk i drakt. Drakt er, for den som ikke har fått det med seg, det kvinnelige motstykket til dress, altså næringslivets uniform. Åttitallskvinner som ville noe sted brukte drakt. Ustanselig. De som ikke var gamle nok til å ville noe sted ennå (hint-hint) brukte dressjakke i kombinasjon med dongeri, da hvite tennissokker ikke gjør seg sammen med knelangt skjørt og pumps (selv om det eksisterte kjente tilfeller av kombinasjonen).
Kvinner som virkelig ville nå langt var lette å spotte - jo større skulderputer, jo større var ambisjonene. Det var en slags klitorisforlenger inspirert av Gro Harlem Brundtland og Maggie Thatcher, begge bryske damer du ikke la deg ut med i tide og utide.
Samtidig fikk menn en plutselig trang til å sminke seg. Etter det korte blaffet som punken må sies å ha vært som bred kulturell påvirker, fra '77 til '81, tok synthfanfarene over og fusjonerte discobølgens hårlakkfrisyrer med punkens noe uregjerlige påfunn innen sveis. Resultatet var ofte så der, men innsatsviljen var hederlig og ekte.
Men, jentys and guttymen, og dette er poenget: Ofte foregikk dette uten at vi var linket til hverandre hele døgnet og proppet hverandre opp med kommentarer ala 'Sweeeeeet', 'Najs', 'PORN! :-o' eller 'Du kan ikke ha grønn kajal med rosa, tupert hår når leggvarmerne dine er lilla og jakka er gul, doh!'. Faktisk nesten aldri.

OK, så du aner hvor dette bærer nå. Man skal mase om nettbruken din igjen og det skal man ikke ha noe av, for man forstår uansett ingenting av det som skjer om man er over førti, gjør man vel? OK. Man mener det er mulig det er slik og man gir egentlig sin tilslutning. But bear with me for a second, for dette er overvintret informasjon om hvordan du kan oppleve et ekte åttitallsparty, uforfalsket fra den gang.

Greia er, skjønner'i, at vi ikke var på nett. Om man skulle ha sjans til å bli svindlet, hengt ut eller misbrukt av eldre menn den gang hadde man en sølle, hårfin mulighet på Kontakttelefonen, men den var slim ass. For hvem visste vel om Kontakttelefonen når vi ikke hadde face til å spre ryktet om at det fantes, på? (Dårlig norsk, jeg vet. Må av og til demonstrere at det ikke bare er Microsoftskadde nittitallskids som kan framsnakke eller feil komma separere.) Men bruk av Kontakttelefonen, eller for den saks skyld bare en tre-timers samtale om Hva Som Skjer, fordret tilgang til det brune apparatet med trykknapper og et rør man snakket i, med begrenset kabellengde og ofte plassert i ubehagelig nærhet av folka dine, som la seg opp i hva man snakket om, ustanselig. Legg mobilen din i lomma til mamma og snakk med kjæresten der, så skjønner du hva jeg mener.

Vi hang liksom ikke sammen vi, slik dere gjør i dag. På den annen side hang vi mye sammen, for man hadde liksom ikke noe valg om man skulle komme unna den konstante tilstedeværelse av foreldrepersonell, som dessuten alltid hadde oppvask de ville bli kvitt. Eller ikke kvitt da, men renset. You know. I dag har man oppvaskmaskin, noe som sparer både glass og mennesker for mye mas og knas.
Så for å bli networked måtte man, kortest tid etter middag, plystre uskyldig mens man planla åssen man skulle slippe unna foreldrepersonellet og komme seg ut døra og dit ting skjer, helst etter å ha lettet personellet for en femtilapp eller to (Vi hadde jo heller ikke bankkort på den tiden). Dette måtte vi gjøre hver dag ass!
Sammenlign med å gå bort til PCn eller sende en melding på mob for å høre hva som rører seg på morofronten. Evt. konspirere i fred og ro om 'å lese lekser sammen' via et par korte meldinger, og slik minst doble sjansene for å komme unna.

Vi var isolert frem til vi kom sammen, og da snakket vi desto mer, for det er jo så mye som skal sies og begrenset tid å si det på? Etter en tid måtte man Hjem. Det var uavvendelig, selv om det virket både teit og unødvendig. Da som nå.
Dessuten hadde vi ikke mobil tilgjengelig og måtte fokusere på de som var tilstede. I RL. Ingen meldinger som kom inn, intet internett som skulle leses, oppdateres eller kommenteres. Det var heller ingen som tok bilder og lastet dem opp til nett, slik at andre kunne delta i vårt lille nettverk, der og da. Om det var fem venner som kom sammen, var vi fem som holdt sammen den kvelden, med mindre noen andre fant det for godt å stikke innom. Men hvorfor skulle de stikke innom, når de ikke visste hvor vi var? Det sto jo ikke nedskrevet noe sted, ei kunne vi fortelle om det når vi først hadde kommet sammen. Dette må virke awfully stuck på dagens ungdom, men det var jo ikke slik. Vi var ungdom i drift, et velkjent begrep på den tiden. Vi drev fra sted til sted på jakt etter de andre, de som ikke var en del av de fem. Hvor er Folk hen i kveld?
Noen ganger brukte vi telefonapparatet i det enkelte målområde (hjemme hos Gunnar, Eva eller Asgeir) til å søke oss frem til interessante mennesker, men hey - let's face it: Søkezkillsa var ikke så godt utviklet som i dag, uansett hva man søkte etter. Dessuten var vi ofte ute, for den gang røyka jo de fleste og alle vet hva foreldrepersonell mener om det. Så vi drev rundt, uten musikk og fasiliteter, og hang gjerne et eller annet sted. Det var som en facebook-gruppe som vasa rundt, noen ganger traff den andre facebook-grupper og joina, de folka var kule. Noen ganger var de teite og da joina vi ikke. Det var ingen som kunne skrive stygge meldiger på wallen vår, for vi bare lukket øra og stakk. Eller sprang, om de var mange og slemme.
Det ligger betraktelig grunntrening i å stikke av fra folk du ikke liker, og spesielt de som ikke liker deg, det fikk vi mye av.

Hva vi drev med? Næh, aner ikke, men det ble mye klining. Spontanmorsomheter. Dølle stunts. Grunnen til at jeg ikke husker det så nøye er at det ikke ble dokumentert slik som i dag. Ingenting av det vi sa og gjorde ble stående for ettertiden, vi kunne si hva vi ville, gjøre hva vi ville, uten tanke på fremtidige arbeidsgiveres trang til å legge nesa i vår gjøren og laden. De eneste bildene som finnes fra denne tiden finnes inni hodet mitt. Og i de andres hoder. Og kanskje hos en og annen som skrev dagbok. Det kan gjenfortelles seff, men du ser jo hvor mye som sitter? Vi kledde også av oss, men tok aldri bilder av det. Ekshibisjonismen var som søkezkillsa - underutviklet i forhold til i dag. Vi visste ikke bedre, det falt oss f.eks. aldri inn å henge opp bilder av oss selv (eller andre) på oppslagstavla på samvirkelaget i påvente av kommentarer, noe som ville vært en tidlig facebookifisering. Det er bare å ta inn over seg at så avantgarde var vi ikke.
Vi delte ikke ting slik det gjøres i dag. Deling av innhold den gang besto i å la andre få en slurk av colaen din, for så å skure flasketuten grundig med ermet etterpå. Om noen la igjen ubåter var personen utestengt fra det delingsnettverket prompte.
Så, uoppdaget vandret vi gatelangs, satt på gjerder, lå på plener, hang i portrom, klatra i trær og slang på brygga. Enkelte bilder finnes, jeg mener - kameraet VAR oppfunnet. Men vi hadde ikke behov for å dokumentere det, fortelle andre om vårt hemmelige liv. Vi ville ikke overvåkes, faktisk så gikk mye av våre liv med til å slippe unna folk som ville kontrollere oss, spesielt eldre mennesker (over førti) som var like fjerne fra oss som om de skulle levd på en annen planet. De slapp kun inn gjennom musikk, litteratur, kunst, da var de kule. De kunne utholdes som foreldre, lærere, men aldri bli en del av vår virkelighet der og da.

Nå liker jeg utviklingen generelt, så skal ikke klage på nettbruken deres mer. Men jeg unner dere å oppleve den verdenen som er udokumentert, der du kan si og gjøre hva du vil, det blir ikke rapportert av de andre som er tilstede (annet enn ved 'hun sa at', 'han gjorde'), altså via tredjeperson. Men ingen dokumentasjon i form av bilder og henvisninger på nett.

Så, til oppgaven. For den måtte jo komme. Neida. Joda.
Men prøv dette, det kan alltids blogges om etterpå som et eksperiment:
Ta med deg noen venner og lag åttitallsparty. Dra på ei hytte eller et sted der det ikke finnes data, gjerne heller ikke urbanitet. Legg igjen mobil hjemme. Legg igjen kamera hjemme. Dere må ikke nødvendigvis kle dere ut som freaks eller drikke lunken appelsinjuice med hjemmebrent, men dere MÅ gjennomføre uten data/nett i x dager.
Om én sniker med mobilen eller PC er alt ødelagt. Jeg ser moroa i det å snike med mob, slik at de andre sitter igjen lange i maska, abstinensfylt. Men det må altså gjennomføres uten.

Kjenn på hvor farlig det er å være uten mobil/nettkontakt, langt fra folk. Er det i det hele tatt anbefalt i dag? Tilrådelig? Men vi gjorde det alltid, uten å tenke.

Kjenn på hvordan det er å sitte i et rom med andre, tett sammen i en gruppe, uten å kommunisere med andre enn de som er tilstede, hverken utgående eller innkommende. Blir det kleint? Det ble det ikke for oss, eller dvs. ikke mer kleint enn det blir av og til når man er sammen med andre. Kommer an på personkjemi.

Tenk på hvordan denne kvelden/helgen er i forhold til andre. Ingenting vil bli dokumentert, avfotografert eller tatt opp på noen måte. Hvordan påvirker dette dere? Samtalen? Oppførsel? Det finnes ingen bevis fra denne anledningen, det kunne likegodt aldri ha skjedd. Noe som gjør at hva som helst kan skje. Slik følte vi det hele tida. Spenningen ved å kun ha nået å forholde seg til.

DET er åttitallsparty, folks.